Tjen Folket Media ønsker å være en plattform for debatt og ideologisk kamp. Vi har mottatt innlegg fra enkeltpersoner, både innenfor og utenfor Tjen Folket Media, som vil svare en blogg MLM Thoughts som har kommet med hard kritikk mot maoister i USA og Tyskland. Disse kameratene er en del av samme bevegelse som maoistene i Norge, og norske aktivister er ivrige etter imøtegå kritikken. Man kan sende debattinnlegg til post@tjen-folket.no. Om man ønsker å sende anonymt og sikkert anbefaler vi å sende fra en offentlig datamaskin med en e-postadresse man lager for anledningen. Tjen Folket Media tar seg den frihet å gjøre noe korrektur om vi mener det er nødvendig.

---

Svar til blogginnlegg mot Gonzalo

Skrevet av Øystein Iversen, en av Tjen Folket Medias skribenter.

Et innlegg med tittelen “Gonzalo og venstreavvik” har blitt lagt ut på en nyoppstarta blogg med navnet “MLM Thoughts” som skriver på norsk og engelsk.

Den kritiserer en artikkel oversatt fra tysk til svensk, som er lagt ut på nettsiden kommunisten.nu. Opprinnelig sto det feilaktig i innlegget at det er Kommunistiska Föreningen som hadde oversatt og lagt ut. Men forfatteren endret det etter at det ble påpekt at den bare er sendt inn og lagt opp for debatt.

Artikkelen er opprinnelig fra det tyske tidsskriftet “Klassenstandpunkt” og skriver om maoisme, formann Gonzalo og mer. En klass - en ideologi - ett parti - en revolution

Svaret fra den norske bloggen mot den tyske teksten representerer en høyrelinje og har svært typiske revisjonistiske kritikker av maoistene.

Anklager om puritanisme

Forfatteren skriver følgende “Jeg mener denne bærer preg av puritanisme i tillegg til å ha alvorlige vesteravvik. Det virker som en trend i tida at flere maoistiske grupper forsøker å rendyrke maoismen.”

Påstand om rendyrking og puritanisme gir mer eller mindre samme klang som antikommunismen til utallige opportunister og andre som er mot kommunismen. Det er et angrep som ikke stemmer og er en gammel myte. Vi kommunister snakker ikke om ideologisk “renhet”. Vår politiske linje kommer fra 200 års klassekamp. Utallige linjekamper har skilt rette linjer fra feilaktige linjer. Fra Lenins brudd med andre internasjonalen og mensjevikene, til Stalins kamp mot Trotskij, til Maos store polemikk mot Khrustsjov-revisjonismen. I alle disse tilfellene ble kommunister møtt med samme type anklager. Men å bekjempe revisjonisme og revisjonistiske feil er ikke “rendyrking” eller “puritanisme”, det er et spørsmål om å leve eller dø for den røde linja.

Innføres Gonzalo mekanisk?

Forfatteren skriver:

“Det virker som de glemmer at det mest geniale med Lenin og Mao var deres evne til å anvende og tilpasse marxismen til den virkeligheten de levde under. Marx og Engels hadde ikke først og fremst Russland og Kina i tankene da de skrev sine teorier. Like lite som Lenin og Stalin skrev for Kina.”

Mye, men ikke alt disse skrev var for deres egne land, de kom alle med svært store bidrag til marxismen. Hvorfor skal vi avvise deres allmenngyldige bidrag til marxismen, med at de “ikke skrev for Kina” eller liknende? Alle store bidrag Lenin og Stalin gjorde til marxismen ble tatt i bruk og kjempet for av Mao. På samme vis så avviser vi ikke Gonzalos korrekte og allmenngyldige bidrag. Videre kjempet de alle som aktive deltakere i en internasjonal bevegelse. De reiste til andre land, de utvekslet erfaringer og synspunkter med andre kommunister. Noen av dem var politiske flyktninger og aktivister i årevis i andre land enn der de var født.

Det kommunistiske manifestet handler ikke først og fremst om Tyskland, fødelandet til Marx og Engels. Det heter ikke “et spøkelse går gjennom Tyskland”. Å anvende marxismen er det viktigste, men hva skal anvendes? Hva er den marxismen (eller maoismen) som skal anvendes? Hva er allmenngyldig? Kan ikke det som ble anvendt av historiens fremste kommunister, anvendes av noen som vil gjøre revolusjon i dag?

“MLMT” skriver videre:

“Forfatteren av artikkelen over argumenterer i realiteten for å mekanisk innføre Gonzalos tenking i Tyskland.”

Artikkelen i Klassenstandpunkt argumenterer ikke for dette. Tvert om bruker den dette kreativt for tyske forhold. Men de bidragene som tas i bruk fra Gonzalo, de “tre med”, er allmenngyldige.

De “tre med”

Den svenske oversettelsen av den tyske artikkelen skriver dette:

“…men det grundläggande villkoret är att vi strikt tillämpar de “tre med”, som Ordförande Gonzalo har lärt oss: Arbeta med, leva med och kämpa med massorna. Kommunister borde leva enligt revolutionens behov. Generellt så borde kamrater leva med de bredaste och djupaste massorna, delande varje aspekt av massornas liv. Kommunister borde ha en personlig produktion i den sektorn där de måste utveckla sina respektive massarbeten.”

Og “MLMT” har denne kritikken til det:

“Virkeligheten i Tyskland, Sverige og Norge er ganske annerledes fra Peru. Massene i Peru befinner seg på ett annet nivå og er langt mer mottakelige for kommunistisk teori og propaganda, en tilfellet er hos oss. I Tyskland, Sverige og Norge er det mye lengre mellom hver som er mottakelig for å kunne organisere seg. Det er dessuten stadig færre store industriarbeidsplasser idag i disse landene – det er derfor ikke mulig for alle å komme på en arbeidsplass med mange ansatte. Når du jobber sammen med få folk, blir rekrutteringsgrunnlaget for lite. Min erfaring er at det største rekrutteringsgrunnlaget er hos proletær ungdom og aller mest hos politisk engasjert ungdom. Arbeid gjennom progressive frontorganisasjoner som tiltrekker seg mye ungdom er der det er lettest å rekruttere. Alternativt å snakke med mange proletær ungdom. Vi må prioritere kreftene våre slik at vi får størst uttelling for dem.”

Denne kritikken peker kun på to konkrete forskjeller mellom disse landene, store arbeidsplasser og massenes mottakelighet for kommunistisk propaganda. Når det kommer til at massene er mindre mottakelige er ikke dette noe bra argument for ikke å følge de “tre med” fra Gonzalo. Tvert om, så er det kun slik at vi kan nå de gruppene i våre respektive land som er mest mottakelige for kommunistisk propaganda. Disse finnes blant det arbeidende proletariatet. De finnes i de proletære nabolagene. Og de finnes blant de fra proletariatet som allerede kjemper. Artikkelen tar heller ikke til orde for at man skal ha arbeidsplasser og industriarbeidsplasser som det hovedsakelige rekrutteringsgrunnlaget. At proletær ungdom er et stort rekrutteringsgrunnlag er helt rett, men det er bare en grunn til å følge Gonzalos de “tre med”.

Profesjonelle militante

MLMT skriver:

“Hva er konsekvensen av en linje om å kun bygge organisasjon for profesjonelle militante i land som Tyskland, Sverige og Norge i 2019? Virkeligheten for oss er at tiden til de fleste unge kommunister blir kraftig minket når de kommer i etableringsfasen med jobb og barn. I virkeligheten avskjærer en den tallmessig største delen av proletariatet i å bli med. I virkeligheten vil de fleste erfarne kadre måtte velge mellom jobb og familie opp mot å fortsette som organiserte kommunister. Resultatet er en i bestefall vil stå igjen med en liten gruppe bestående av militante studenter, skoleungdom og folk som har falt ut, eller ikke kommet inn i arbeidslivet. Mest sannsynlig vil organisasjonen dø ut av seg selv på grunn av manglende erfaring og for lite rekruttering opp mot antallet som vil forsvinne over tid. Spesielt vanskelig blir det om en skal kombinerer målet om både være profesjonell militant revolusjonær med å jobbe i en stadig minkende nasjonal industri. Hvor mangelen finnes det som passerer dette nåløyet som her kreves for å kunne tilfredsstille kravene til medlemskap?”

Maoistene går ikke slik det påstås inn for å kun bygge organisasjon for profesjonelle militante. Kommunistene vil bygge partiet, folkehæren og enhetsfronten i konsentriske sirkler. Partiet er kjerna og består av de meste skolerte, erfarne og dedikerte. Og der man iverksetter Lenins linje om at de profesjonelle revolusjonære er ryggraden i partiet. Ikke hele partiet, men ryggraden i det. En profesjonell revolusjonær er en som har revolusjonen som profesjon. En som behandler revolusjonær kamp som et yrke og en vitenskap. Det er ren idealisme om man tror at man kan gjøre revolusjon uten et parti som er ledet av profesjonelle.

Gjennom arbeidet for enhetsfronten bygger man fronter som organiserer de kjempende massene. Det blir sagt at erfarne kadre må velge mellom jobb og familie på en side eller å fortsette som organiserte kommunister. “MLMT” skriver som om selvoppofrelse og dedikasjon er noe dumt som folk ikke ønsker. Men kommunister som rekrutteres fra proletariatet viser svært ofte en stor vilje for selvoppofrelse og dedikasjon. Vi vil bygge organisasjoner for revolusjon og folkekrig. Da må vi også dyrke en kultur for dedikasjon og selvoppofrelse, for å leve for kampen. Vår klasse er tvunget til et liv i kapitalismens utbytting, og da kjenner mange av oss en plikt til å dedikere våre liv til kamp mot dette. Og vi må leve enkelt og kjempe hardt. Det er helt korrekt at skal dette lykkes, må en del mennesker velge vekk småborgerlig karriere innenfor systemet. Men en rekke av de fremste kommunistiske lederne i historien har hatt familier, barn og også perioder der de har hatt andre yrker enn partiarbeid.

Når det er sagt; en bevegelse som mener proletariatets befrielse må være proletariatets eget verk, at massene er de virkelige heltene og at en revolusjon må være folkets (massenes krig), må ha plass, rom, oppgaver og utviklingsmuligheter for alle slags revolusjonære i alle stadier av livet. Det er ikke rom for noen arroganse overfor de som ikke har dedikert livet her og nå til kampen, og for hver dedikerte og profesjonelle kader, må bevegelsen organisere titalls, hundretalls og etterhvert tusentalls mennesker. Men verken før, under eller etter revolusjonen, er det kommunistiske partiet et parti for alle eller en gang for flertallet. Partiet skal være en generalstab for revolusjonen, en profesjonell ledelse av kampen. De store massene som må settes i bevegelse og organiseres rundt dette partiet, vil hovedsakelig ikke selv stå som partimedlemmer. Dette er ikke en ny innsikt i maoismen, selv om maoismen gir nye verktøy for å forstå og praktisere dette. Essensen av dette er går som en rød tråd gjennom hele Lenins Hva må gjøres? der Lenin skriver:

*”Vi vil aldri kunne bringe en bred organisasjon opp på den konspirative høyde som skal til for å kunne tale om en seig kamp mot regjeringen med bevaring av kontinuiteten i denne kampen. Og konsentrasjonen av alle konspirative funksjoner i hendene på et så lite tall yrkesrevolusjonære som mulig betyr ingenlunde at disse yrkesrevolusjonære skal «tenke for alle», at mengden ikke skal delta i bevegelsen . – Tvert imot, disse yrkesrevolusjonære vil stige fram av mengden i stadig større tall, for mengden vil da vite at det ikke er nok at noen studenter og noen arbeidere, som fører økonomisk kamp, samles for å danne en «komité», men at det skal åre­langt arbeid til for å utdanne seg til yrkesrevolusjonær, og mengden vil ikke «tenke» bare på dilettanteri, men nettopp på en slik utdannelse. Sentraliseringen av de konspirative funksjoner i organisasjonen betyr slett ikke sentralisering av alle bevegelsens funksjoner. De bredeste massers aktive deltakelse med den illegale litteratur minskes ikke, men økes tidobbelt ved at et «halvt snes» yrkesrevolusjonære sentraliserer de konspirative funksjonene i denne oppgaven. Slik og bare slik kan vi oppnå at lesningen av den illegale litteraturen, medarbeiderskapet i den, ja til dels også spredningen av den, nesten opphører å være en konspirativ sak, idet politiet hurtig vil innse det tåpelige og umulige i å sette i gang et endeløst rettslig og administrativt maskinen i anledning hvert enkelt eksemplar av et skrift som spres i tusenvis av eksemplarer. Og dette gjelder ikke bare pressen, men alle bevegel­sens funksjoner, til og med demonstrasjoner. Massens mest omfattende og aktive deltakelse i den lider ikke avbrekk, men vinner tvert imot mye ved at et «halvt snes» prøvede revolu­sjonære er yrkesmessig ikke mindre skolert enn politiet, sentraliserer alle konspirative sider ved arbeidet, trykning av flygeblad, utarbeiding av den omtrentlige plan, tilsetting av en stab av ledere for hver bydel, for hvert fabrikkstrøk, for hver læreanstalt osv. (jeg vet at man vil innvende mot meg at mine synsmåter er «udemokratiske», men jeg skal besvare denne aldeles uforstandige innvendingen nærmere nedenfor). Sentraliseringen av de mest konspirative funksjoner til de revolusjonæres organisasjon vil ikke svekke, men berike omfanget og innholdet av en hel mengde andre organisasjoners virksomhet, som er beregnet på den brede masse og derfor må være så lite utformet som mulig og så lite konspirativ som mulig: både arbeiderfagforeninger og arbeidersirkler til selvstudium, og lesesirkler til lesning av illegal litteratur, og de sosialistiske og demokratiske sirkler i alle andre befolkningslag osv., osv. Slike sirkler, foreninger og organisasjoner er nød ­vendige overalt i størst mulig tall, med de forskjelligste funk ­sjoner, men det er tåpelig og skadelig å forveksle dem med de revolusjonæres organisasjon, å viske ut skillet mellom dem og slokke massenes på forhånd utrolig avblekte bevissthet om at en til å «betjene» massebevegelsen trenger folk som spesielt ofrer seg helt og fullt for sosialdemokratisk virksomhet, og at slike folk tålmodig og utholdende må utdanne seg til yrkesrevolu­sjonære.”

Dette relativt korte avsnittet fra Lenins bok fra 1903, rydder opp i misforståelsene som MLMT-bloggen sprer. Her kommer det klart og tydelig fram hva Lenin mener, og hva som er den rette måten å organisere partiet (den revolusjonære organisasjonen) på og hvordan dette ikke står i motsetning til en bred bevegelse, men tvert om er en forutsetning for å kunne skape en slik.

Proletarisk internasjonalisme

“MLMT” Skriver:

“Det er umulig å rette på feil uten å ha ett klima hvor folk kan komme med kritikk uten å bli brennmerka som “arbeiderklassens verste fiender”. At forfatteren her mener at kammerater som kritiserer at det blir for mye vinkling på utenlandske saker på bekostning av innenlandske saker bør brennmerkes på denne måten er ett alvorlig faresignal.”

Det argumenteres for at det brukes for harde ord mot folk som kommer med en viss type kritikk (folk som sier “for mye Peru” og liknende, kritikk mot å fokusere på internasjonale spørsmål). Men man må ikke se dette som en isolert kritikk av prioriteringene om vinkling. Denne typen kritikk av fokus på utland og Peru brukes ofte som et angrep mot maoistene. Og denne typen angrep på proletarisk internasjonalisme har en funksjon. Den handler om å fjerne den kommunistiske bevegelsen fra sin mest fremskredne ledelse internasjonalt. Når interesse, studier og lærdommer fra Perus Kommunistiske Parti og Gonzalo fører til store framskritt i linjekampen og til nederlag for høyreopportunister så svarer de med å angripe maoistene for å søke seg til sin ledelse internasjonalt. Det at kommunister i Norge historisk har søkt seg til Lenin og SUKP(b)s ideologiske ledelse, og kamp mot revisjonismen, førte linjekampen framover i Norge og til stiftelsen av NKP. At kommunister søkte seg til formann Mao og KKP førte til stiftelsen av AKP(m-l). Å studere og følge PKP og formann Gonzalos eksempel er nødvendig og viktig for kommunister i alle land som ønsker å gjenreise kommunistiske partier i dag, fordi disse må konstitueres som maoistiske parti. Dette er sentralt og nødvendig for linjekampen både i Norge, Sverige og Tyskland i dag, og for linjekampen i hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Revisjonistene og kapitalistene ville ikke at vi skulle søke oss til Lenin, de ville ikke vi skulle søke oss til Mao og nå vil de holde oss vekk fra Gonzalo, eller degradere han til “en av mange” revolusjonære ledere. Dette er fordi de ikke ville ha et ekte kommunistisk parti, et militarisert maoistparti for folkekrigen.

Vanskelige ord?

“Gonzalo stresset maoismens betydning i MLM. Puritanistene strekker det lengre, og vil på mekanisk vis konsekvent bruke den lange, tungvindte og svært lite pedagogiske “marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen”, framfor å bare skrive “maoismen”.”

Når man snakker og skriver er det bare bra om man bruker et korrekt og spesifikt språk. Hvor spesifikk man må være avhenger av hva man skriver om og hvor. Begreper som marxisme, marxisme-leninisme, marxisme-leninisme-maoisme, kommunisme, bolsjevik eller marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoismen har alle blitt etablert eller utbredt i kamper som har krevd at man har gjort skarpe skiller mellom seg selv og revisjonister, og for å beskrive sin egen politiske teori. Dette er ikke agitasjon i en løpeseddel. Begrepene er ikke bare lagd med det formålet å være lett forståelige for absolutt alle. Hva som brukes i teoretiske tekster, diskusjoner på høyt nivå, internasjonal linjekamp, partiers linjedokumenter osv, er ikke alltid det samme som man bruker på løpesedler, plakater, paroler osv. Begrepene har sin plass. Begrepet på, hovedsakelig maoismen, skiller internasjonalt høyreopportunistene og maoistene fra hverandre i en viktig linjekamp i dag. Det skaper et utvetydig skille mellom f.eks PKP og Gonzalo, mot revisjonister som Prachanda og hans “maoistiske” parti.

Det å understreke at MLM i dag er hovedsakelig maoisme, helt i tråd med Maos påstand om at alle ting har en hovedside. Av marxismen-leninismen-maoismens tre stadier, er maoismen det siste og høyeste, det som tar opp i seg de foregående og løfter dem til et nytt nivå, og dermed må den være hovedsida. Når vi i dag skal forstå marxismen og leninismen, må vi gjøre det via og gjennom å forstå maoismen. Men påstanden om at dette brukes mekaniske er ikke sann. Man må ikke foreta mange google-søk, før man ser at de fleste maoistiske organisasjoner gjerne skriver “bare maoismen” som forfatteren hevder (de ikke navngitte) “puritanistene” ikke er i stand til.

Dessuten er ingen begreper, i alle fall ikke disse, for vanskelige for massene å lære. Vi vil spre maoistiske teori og studere med massene. Å angripe god maoistisk teori for dette er vanlig fra revisjonister, vi har mer tro på massene og vet de kan lære oss alt. Om det er korrekt kan massene lære det.