Foredrag om USA-imperialismen, okkupasjonen av Afghanistan og Norge som krigsforbryter.

Holdt som foredrag på åpent møte i Trondheim 1. mai 2011 av en aktivist.

Innledning

Dette er et foredrag om okkupasjonen av Afghanistan og Norges rolle i denne. For unge folk har denne okkupasjonen pågått hele det politiske livet deres. Selv husker jeg da USA gikk inn i både Afghanistan og Irak og jeg var med på en demonstrasjon i Trondheim med over 11 000 folk. Kanskje 200 000 nordmenn demonstrerte den dagen. Dette var massivt. Det finnes altså et stort grunnlag i det norske folket for en aktiv krigsmotstand.

Likevel er det ingen slik. Ingen har bygd opp en ekte antikrigsbevegelse som kan samle folk i hele landet mot den skitne okkupasjonsdeltagelsen som Norge er en del av.

Tjen folket og RKU er i dag for svake til å bli ryggraden i en slik bevegelse. Vår kamp mot den norske okkupasjonsdeltagelsen blir derfor begrensa til: *Propaganda i form av løpesedler, plakater og artikler. *Studier for å forstå situasjonen

Så lenge kapitalismen består vil vi se flere okkupasjoner. Å forstå okkupasjonen av Afghanistan vil hjelpe oss til å forstå framtidige okkupasjoner. Og det vil hjelpe oss til å øke bevisstheten i det norske folket om den norske statens karakter.

Bakgrunn for okkupasjonen

11. september 2001

11. september i 2001 ble to fly kapret og flydd inn i World Trade Center. Et annet traff Pentagon. Dette var et voldsomt sjokk for verden. I land som har fått kjenne USA-imperialismen hardest på kroppen, ble angrepene feiret. Også blant noen på venstresida i Norge var det noe skadefro, men de aller fleste av oss syntes det var trist av to grunner. For det første er det aldri hyggelig når 3000 sivile folk blir drept. For det andre skjønte vi at dette angrepet ville føre til motreaksjoner fra USA som ville skade enda fler.

Var 11. September en ”innside-jobb”?

Noen hevder hardnakka at 11. September var en innside-jobb eller en såkalt ”falskt flagg”-operasjon. Det er sant at en del har brukt taktikken med å gjennomføre terrorangrep og skylde på fienden. Dette ble for eksempel brukt av USA i Vietnam. Men Tjen folket og RKU avviser konspirasjonsteorien om 11. September som et farlig eventyr. Konspirasjonsteoretikerne skylder på forskjellige: *USAs regjering, eller krefter i denne, får skylden *Den katolske kirken klandres *Israel og jødene skal ha stått bak

At Paven skulle stå bak er en vill teori som forutsetter at man tror på en vanvittig innfløkt og komplisert teori om hvordan de siste 2000 årene EGENTLIG utviklet seg og hvorfor.

Jødesporet er ekstremt skadelig. Det har en viss støtte blant arabere, på grunn av okkupasjonen av Palestina. Men det er nazikonspirasjonen på nytt. Den blinker ut en religiøs minoritet og legitimerer altså rasisme og forfølgelse. Den vil også legitimere alle typer dårlig politikk som skjuler seg bak sånne tanker.

Mest ”stuerein” er teorien om at krefter i den amerikanske staten sjøl står bak. Det er mange grunner til at dette kan avvises: *En slik operasjon ville være en enorm risiko for de involverte. Se på Abu Graib og Guantanamo! USAs regjering klarer ikke å skjule disse – hvordan skulle de klare å skjule en slik omfattende operasjon? *Hvorfor skulle de ta denne risikoen? Alle de politiske konsekvensene kunne de gjennomført uten 11. September. De kunne innført antiterrorlover i USA. De kunne invadert Irak og Afghanistan. USA har vært innblanda i 200 militære aksjoner på 1900-tallet. De trengte ikke 11. September for å gå til flere kriger. *USAs regime sliter. USA er en kjempe på leirføtter. Å framstille dem som noen med full kontroll over situasjonen er veldig feil. De har enorm gjeld, de er i økonomisk krise, de har kjørt seg fast i ei myr i Irak og Afghanistan. Kina, EU og Russland vokser sakte på USAs bekostning. De er nok desperate etter å bevare makta si, men så desperate at de skulle gjennomføre verdens mest innvikla kriminalkomplott – og lykkes! ?

I tillegg mener vi at slike konspirasjonsteorier bryter fundamentalt med et riktig og vitenskaplig syn på verden og hvordan den utvikler seg. Verden er ekstremt komplisert. Den er full av motsigelser og tilfeldigheter. Den systematikken og lovmessigheten som finnes er knytta til økonomiske lover i kapiatalismen. Og det er knytta til dynamikken i klassekampen. Men et menneske, eller en liten gruppe av mennesker, kan umulig styre utviklinga i detalj – og iallfall ikke på tvers av de økonomiske lovene for utvikling av kapitalismen.

Konspirasjonsteorier fordummer og forvrenger, ved å fantasere samt å blåse opp noen sannheter. Vi trenger marxisme-leninisme-maoisme for å forstå virkeligheten, ikke konspiranoia.

11. september var selvsagt et produkt av USAs imperialisme. Det hadde ikke skjedd om ikke USA var en stormakt som tråkker på andre land. 11. September var også et produkt av jihadismen. En politisk islamistisk og fundamentalistisk retning finansiert av rike muslimer og støttet av mange muslimer. En retning der selvmordsaksjoner, terrorisme og fatalisme blir promotert. 11. September var også et produkt av tilfeldigheter. Tusenvis av terroraksjoner blir planlagt uten å lykkes. Det må mange tilfeldigheter og en del flaks til for å få til det angrepet som skjedde.

Sånn sett var terroraksjonen et resultat av de materielle forholdene og av klassekampen i verden. Samt de tilfeldighetene som alltid er til stede.

Silkevei-strategien

På grunn av Sovjetunionens fall åpnet det seg en tilgang til de store gass- og oljefeltene rundt Det kaspiske hav, og Afghanistans strategiske betydning endret seg. Det kaspiske hav er en innsjø, og det er bare tre mulige ruter for rørledning ut til havet; Iran, Russland og Afghanistan. Alle de store oljeselskapene har siden forsøkt å få tilgang til denne gassen og oljen, delvis hver for seg og delvis i en sammenslutning ledet av Unocal. Verdens forskjellige regjeringer har også sett den strategiske betydningen av å ha tilgang til denne ressursen.

Fra Jugoslavia i vest til Nord-Korea i øst ble det åpnet et belte av områder for nye imperialister, når Sovjetunionen og Russland ble kraftig svekka. På bakgrunn av denne åpninga vedtok den amerikanske kongressen Silkevei-strategien i 1999. Da hadde de allerede økt tilstedeværelsen sin i områdene kraftig.

Silkeveien var handelsruta fra Kina til Europa i mange århundrer. Det har historisk vært et område der mange silvilisasjoner har møttes. I dag ligger noen av verdens rikeste olje- og gassforekomster nettopp i disse områdene. Og det er et lappeteppe av stater og folkeslag med sterk selvstendighetstrang.

Silkeveistrategien går ut på å skape stabilitet i området – sier USA. Stabilitet betyr selvsagt stabile regimer med vennlig forhold til USA. Det betyr handelspartnere som sikrer USA sine energibehov og stenger USA sine konkurrenter ute.

Selv om 11. September ikke var USAs verk, hadde den to virkninger som øker USA sin tilstedeværelse i silkeveien.

For det første MÅTTE USA gjøre noe etter 11. September. De måtte gjøre noe drastisk for å vise handlekraft overfor eget folk og resten av verden. For det andre ga det et påskudd for å engasjere seg åpent i regimeskifte i Afganistan.

Det betyr likevel ikke at USA bare tjener på å stå der i dag. Tvert imot er okkupasjonen en stor belastning for USA og de har interesse av å avslutte den. Men de kan ikke trekke seg ut uten videre. Slik de ser det selv er det et voldsomt nederlag om de må trekke seg når situasjonen er på sitt aller verste.

Om Afghanistan og landets historie

Afghanistan blir ofte omtalt som «veikrysset i Sentral-Asia», og landet har en turbulent historie som oppmarsjområde for invasjoner. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av det persiske riket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker, inkludert Aleksander den store, Dsjengis-khan, Det britiske imperiet og Sovjetunionen.

Den afghanske staten slik vi kjenner den i dag, oppstod i 1746 under Durrani-dynastiet, men kontrollen over landet ble gitt til Storbritannia helt frem til kong Amanullah kom på tronen i 1919. Den siste stabile perioden i Afghanistan var mellom 1933 og 1973 da landet var under kong Zahir Shah. I 1973 gjennomførte kongens svoger, Mohammed Daoud Khan, et kupp. Daoud og hele hans familie ble myrdet i 1978 da det afghanske kommunistpartiet overtok styret gjennom et kupp. Motstanden mot regimet som fulgte var betydelig. I tillegg var regimet preget av innbyrdes konflikter. I august 1978 begynte den amerikanske regjeringen å støtte mujahedin i deres motstandskamp, og i årene som fulgte trente og bevæpnet CIA minst 35 000 krigere. Mange av dem var fra andre land, og blant dem var Osama bin Laden. I slutten av 1979 stod regjeringen i fare for kollaps, og den 24. desember gikk Sovjet inn i landet.

Tjen folket mener at Sovjet fra 1956 ikke lenger var sosialistisk. Kruhtsjov og hans støttespillere tok makta i partiet og i landet og innførte et statskapitalistisk styre. Deres invasjon i Afghanistan var like imperialistisk motivert som dagens amerikanske okkupasjon. Afghanistans plassering er nok til at makta over landet er viktig.

De neste ti årene førte mujahedins motstand, støttet av USA, Pakistan og andre regjeringer, til at rundt 15 000 sovjetiske soldater mistet livet. Disse tapene, samt internasjonalt press, førte til at Sovjet trakk seg ut i 1989. Etter Sovjets tilbaketrekning fortsatte kampene mellom ulike mujahedin-fraksjoner. Dette førte til en situasjon der ulike krigsherrer regjerte og Taliban oppstod. Opprinnelsen til Taliban er kontroversiell, men i dag regnes Pakistan av de fleste som arkitekten bak organisasjonen.

Støttet av USA, Pakistan og Pakistans allierte utviklet Taliban seg til en politisk og religiøs maktfaktor og tok til slutt makten i 1996. Taliban klarte å erobre 90 % av landet, bortsett fra Nordalliansens festninger, først og fremst i nordøst. Taliban forsøkte å gjennomføre en streng tolkning av islamsk Sharia-lov. Alliansen mellom Pakistan og Taliban ga muslimske krigere støtte og et trygt gjemmested (særlig Osama bin Ladens al-Qaida), og Afghanistan ble et sentrum for islamistisk-fundamentalistisk kamp mot vestlige intervensjoner i muslimske land.

Samtidig ble Taliban oppvartet og hyllet i vesten, hvor man hadde håp om at de skulle kunne skape nok stabilitet i landet til at en rørledning kunne bygges. Blant annet var der bred pressedekning på Taliban-ledelsens reise til Houston, hvor de hadde møter med ledelsen i Unocal og rundreise, blant annet til Disneyland. Clinton-administrasjonen stilte seg i positive til samarbeidet og sa de «kunne leve med» manglende demokrati og Talibans behandling av kvinner.

Etter at al-Qaida sprengte de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998 endret dette forholdet seg. USA forlangte at Afghanistan skulle utlevere bin Laden. Da Taliban avslo, bombet Clinton-administrasjonen en av al-Quaidas treningsleirer, og FN innførte sanksjoner i 1999 og skjerpet disse i 2001.

Sterkt påvirket av oljeselskapene og behovet for en rørledning arbeidet Bush-administrasjonen allerede fra starten av for en invasjon av Afghanistan. Pakistan ble i juli 2001 informert om at invasjonen ville finne sted i oktober. Colin Powell reiste da rundt i Sentral-Asia og forsøkte å samle støtte til en krigskoalisjon.

Det er likevel ikke gitt at okkupasjonen utelukkende er noe USA ønsker. Det beste for dem er nok om de kan trekke seg ut og etterlate seg et afghansk USA-vennlig regime. Men de er fanga i ei myr av motstand. Hva som vil skje framover er langt fra sikkert.

Sju sentrale spørsmål for antiimperialister

EN: Bidrar okkupasjonen til mer eller mindre stabilitet og frihet for folket?

Landet sliter med enorm fattigdom, krigsherrer som tar seg til rette, og en svært svak infrastruktur. Der er gjort lite gjenoppbygging etter krigen, og store deler av pengene som har blitt lovet i støtte har uteblitt. Miner er også et stort problem. Allerede før krigen var landet verdens mest minelagte; etter krigen ligger der i tillegg igjen minst 70 000 ueksploderte fragmenter fra klasebomber, som effektivt fungerer som landminer. Situasjonen for kvinner har heller ikke bedret seg nevneverdig i Afghanistan etter krigen. Burkaen er fremdeles nødvendig, og kvinner kan ikke bevege seg fritt. Svært lite av lovgivningen fra Taliban-tiden er endret, og den mye omtalte kvinnelige ministeren for kvinne-sak, dr Sima Samar, ble hurtig anklaget for blasfemi og fjernet.

En FN-undersøkelse av 178 forskjellige land i verden avslørte at Afghanistan ligger på 173.plass hva gjelder økonomisk og sosial utvikling. Gjennomsnittlig levealder er 44 år, det er mer enn tjue år mindre enn i de sentralasiatiske landene nord for grensa som tidligere var en del av Sovjetunionen. Den amerikanske invasjonen har resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens i utgangspunktet mest herja land. Og talibanene, som USA mente at de skulle knuse, har gjenoppstått fra nærmest ingenting.

I byene står det ikke særlig bedre til enn på landsbygda. De største byene i Afghanistan (De fem største byene i Afghanistan er hovedstaden Kabul, Herat, Jalalabad, Mazar-e Sharif og Kandahar) er bomba sønder og sammen etter nesten tre tiår med sammenhengende krigføring. Mange bor i utbomba ruiner. I hovedstaden Kabul er det store områder som ikke har rennende vann eller strøm.

Men samtidig fins det en liten elite som lever et luksusliv finansiert av okkupantenes penger. Disse privilegiene fins fordi de er landssvikere og quislinger som samarbeider med okkupasjonsmakta. Politikere og folk som lever av narkotikahandel hører til denne gruppa.

Okkupasjonen fører på ingen måte til fred, stabilitet, trygghet eller sosial framgang. Dette er en myte som står svakt i dag, men som alle som forsvarer okkupasjonen vil holde fram. Etter ni år må vi kunne slå fast som en ubestridelig sannhet at okkupasjonen er problemet, ikke løsningen.

TO: Er Taliban folkets venner i Afghanistan?

Afghanistan er et delvis føydalt og kolonialt land. Det vil for det første si at landet er preget av førkapitalistisk produksjon. Det er fattigbønder, landeiere og nomader. Flertallet av folket lever hovedsaklig slik folk gjorde før kapitalismen ble innført. For det andre er landet delvis kolonialisert. Formelt har det lenge vært sjølstendig. Men i praksis, også uten å ta hensyn til USA sin direkte okkupasjon, er landet underlagt utenlandske makter.

Som kommunister tar vi utgangspunkt i at økonomien er det grunnleggende i et land. Måten folk produserer og arbeider på, er fundamentet som resten av samfunnet hviler på. At et land er delvis føydalt og kolonialisert gjør at klasseforholdene er delvis føydale.

Klassekampen er drivkrafta i et samfunn. Alle store konflikter, spesielt politiske og sosiale, har utgangspunkt i kampen mellom klassene i samfunnet. I et delvis føydalt land vil du ha delvis føydale klasser. I Afghanistan er store deler av folket fattige bønder. Deres klassefiende er de føydale klassene som eier jord.

De føydale herskerne i Afghanistan er krigsherrer og jordeiere. Disse klassene er ikke bare konservative slik kapitalistene i Norge er. De fleste av dem er reaksjonære. Det vil si at de ønsker å skru klokka tilbake. De vil hindre enhver framgang og vil holde samfunnet i middelalderen, der fattigbønder jobber gratis på jorda deres og de kan ta seg til rette slik de selv vil. Disse folka, de reaksjonære kreftene i Afghanistan, er fienden til hele folket.

De reaksjonære kreftene har delt seg i to. En del av krigsherrene, narkobaroner og parasittene satser på USA-imperialismen. De ser at med støtte fra USA og deres soldater kan de skaffe seg mer makt og større rikdom. Den andre delen ser imperialismen som en trussel mot deres føydale slavebinding av fattigfolk. Dermed støtter de Taliban og andre krefter som slåss mot USA.

Det er også slik at mange bytter side flere ganger. Flere av de som i dag sitter i Afghanistan sitt røverparlament er tidligere motstandere av okkupasjonen. Andre har gått ut og begynt å støtte motstanden. Deres motstand mot eller støtte til USA er motivert av hva de tror at de tjener på. De driter i folket og landet, de tenker på seg selv og sin families makt og økonomi.

Afghanske marxist-leninister regner alle reaksjonære som sin folkets fiender. Både de som støtter USA og de som kjemper mot USA. Selv om Taliban på kort sikt kjemper mot en utenlandsk invasjon, så representerer de reaksjonen. Taliban står for å skru klokka tilbake og å holde folk nede i føydale og koloniale forhold.

Taliban og slike jihadister, den reaksjonære politisk-islamistiske trenden, er et blindspor for motstand mot imperialismen. Imperialisme er kapitalisme. Det eneste alternativet til kapitalisme er kommunisme. Politisk islam er ikke antikapitalistisk, det er ikke et godt redskap for arbeiderklassen og fattigbøndene. Vi ser det klart med Iran i dag. De styres av en samme type politisk bevegelse, selv om de er shia og ikke sunni. Men de bryter hverken med imperialismen eller kapitalismen. Deres antiimperialistiske retorikk er bare et skalkeskjul for deres underlegging av Iran under andre og sterkere kapitalistmakter. Og de utsuger sitt folk.

Kommunister kan ikke støtte Talibans politiske prosjekt. Det er et antikommunistisk prosjekt.

TRE: Er det rett å støtte motstanden?

Ifølge internasjonal lov og rett er motstand mot okkupasjon både en rett og en plikt. Men for oss er ikke den internasjonale retten og plikten hovedsaken. Hovedsaken for oss er analysen av imperialismen og spørsmålet om nasjonenes rett til å styre seg selv.

Under imperialismen er den nasjonale frigjøringskampen en voldsomt sterk kraft. Få ting kan skape så sterkt samhold som nasjonal kamp. Nasjonalisme kan misbrukes av herskerklassen når den blir nasjonalsjåvinisme. I imperialistiske land brukes ofte nasjonale følelser til å rettferdiggjøre undertrykking av andre folk og land. Men i land og folk som undertrykkes av imperialismen er nasjonalfølelsen avgjørende for å samle folk til kamp mot herskerklassen.

All motstand mot okkupasjon er legitim. All motstand som virkelig retter seg mot okkupanten og deres samarbeidspartnere, landsforræderne, er riktig i våre øyne. Også de som vi ikke liker har en rett til å yte motstand mot okkupasjonen.

All motstand i Afghanistan er ikke progressiv. Taliban er en viktig motstandskraft, selv om Taliban er reaksjonære. Vi støtter ikke Taliban-bevegelsene, men alle angrep de utfører mot USA-okkupasjonen er legitime.

I mine øyne er angrep som retter seg mot soldater, politi og quslinglederne i okkupasjonsregjeringa, bra angrep. De er bra fordi de tjener folket og landet sin interesse av å riste okkupasjonen av seg.

FIRE: Hvorfor er Norge en okkupant?

Regnskapsførte merkostnader direkte knyttet til Norges deltagelse i militære operasjoner i utlandet var 1 315 millioner kroner i 2008. I Afghanistan var det norske bidraget en stabiliseringsstyrke i Meymaneh i Faryabprovinsen, en utrykningsstyrke basert i Mazar-e-Sharif, og en spesialstyrke i Kabul-området.

Norge anvendte i 2008 noe mindre på bistand enn på militært engasjement: 750 millioner kroner. For bistanden har Norge tre hovedsatsinger: landsbyutvikling, skole samt godt styresett. Yrkesoffiseren Kaptein Tom Christian Blix uttalte etter ett års tjeneste i Afghanistan at den norske innsatsen har virket mot sin virkning og gjort situasjonen for afghanerne verre, og at den har gjort Taliban sterkere.

Norge deltar som en del av NATOs ISAF-operasjon i Afghanistan. Den direkte USA-styrte operasjonen heter Operation Enduring Freedom. Noen gjør et stort nummer ut av å skille disse to operasjonene. Og noen gjør også et stort nummer ut av at operasjonene har et FN-mandat – det vil si at de er godkjent av FN.

ISAF-styrkene er et supplement til Enduring Freedom. De jobber sammen, de planlegger sammen, de støtter hverandre.

Styrken ble sanksjonert av et enstemmig FNs sikkerhetsråd i desember 2001 og etter anmodning fra afghanske myndigheter med formål å sikre Kabul og den nærliggende Bagram flystasjon fra Taliban- og al-Qaida-elementer og opprørske krigsherrer for å gi den afghanske overgangsregjeringen ledet av Hamid Karzai mulighet til å fungere.

I nesten to år var ISAFs mandat begrenset til Kabul. Ansvaret for sikkerhet i hele Afghanistan skulle gis til den nyopprettede afghanske nasjonalarmeen. 13. oktober 2003 stemte imidlertid sikkerhetsrådet for å utvide ISAFs oppdrag utover Kabul.

Dermed har ISAF og Enduring Freedom delt ikke bare arbeidet men også geografiske områder mellom seg.

Men kan en FN-styrke være en okkupant? I Norge er FN nesten en religion. Menneskerettighetene som FN har vedtatt er for en bibel og regne. Men folk glemmer gjerne at FN styres av politikere utpekt av de mektigste statene i verden. FN er ikke en politisk nøytral institusjon.

USAs innsats i Korea-krigen fra 1950 til 1953 ble støttet av FN. Sovjet var sosialistisk på denne tiden, men de boikottet sikkerhetsrådet da saken ble behandlet. Dermed kunne de ikke blokkere at USA sin aggressive kampanje mot folkets vilje i Korea, fikk FN sin støtte.

USAs krig mot terror fikk sikkerhetsrådets støtte. Sikkerhetsrådet domineres av makter som på hver sin måte har brukt krigen mot terror på sin egen måte. Russland mot sine tjetsjenske opprørere, Kina mot sine muslimske minoriteter i vest.

FN-godkjenning betyr bare at flertallet av de kjipe statslederne mener at noe er bra. FN er ikke folkets redskap. Faktisk vil de fleste FN-operasjoner være mot folket sine interesser. Ingen FN-operasjon får godkjenning av sikkerhetsrådet hvis den går mot imperialistene sine interesser. Rødt, som kommer fra en kommunistisk tradisjon, har ikke lenger denne analysa. De støtter å sende norske soldater til Kongo på FN-oppdrag. Dette er en støtte til imperialistenes opplegg i Kongo. Dette viser forfallet i gamle RV og AKP, og nødvendigheten av å bygge et ekte kommunistparti i Norge. Jeg har snakka med norske folk som har vært i Afghanistan. De tror de gjør noe bra, selv om flere av dem er mot USA. De ser at de bygger bruer, sikrer veier og er politifolk som snakker med unger på gata. Men de er likevel en viktig del av okkupasjonen. Uten dem ville regjeringa og USA stått veldig mye svakere i Afghanistan.

Norge er dermed en okkupant. Og bør behandles som en.

Dette forandres ikke av de subjektive motivene og følelsene til soldatene. Soldatene er alltid stort sett bra arbeidergutter og –jenter som ikke vil noen noe vondt. Men det er like riktig å skyte norske soldater i Afghanistan som tyske soldater i Norge under krigen.

FEM: Er det ikke bedre å stå sør i Afghanistan enn nord?

Det er brukt som argument, spesielt av SVere at Norge kun skulle stå i sør i Afghanistan fordi der var det fredeligere enn i nord. Dermed kunne de framstille Norge som snillere.

For det afghanske folket er det revnende likegyldig om okkupantene er i sør eller nord. I Norge fortsatte motstanden mot den tyske okkupasjonen lengre i nord- og vest-Norge, enn på sør- og østlandet. Betyr det at tyske soldater i sør ikke var en del av okkupasjonen? Betyr det at det var mindre viktig for tyskerne å ha kontroll i sør og øst? Selvsagt ikke. Det er en absurd tanke. Like absurd er skillet mellom ISAF og Enduring Freedom, og like absurd er skillet mellom sør og nord.

SEKS: Er regjeringa en krigsforbryter?

FN har godkjent okkupasjonen, men vi mener at den likevel strider mot folkeretten. Folkeretten sier eksplisitt at okkupasjon er ulovlig, med mindre man er blitt angrepet og man dermed slår sin fiende tilbake. Norge har ikke blitt angrepet av Afghanistan. De hevder likevel at som en del av Nato er vi angrepet. Men angriperne var jo heller ikke på oppdrag fra den afghanske talibanregjeringa. Al-Quaida handlet på egenhånd og med egne folk. Selv om de har baser i de afghanske og pakistanske fjellene, gjør det ikke en okkupasjon legitim.

Den norske regjeringa sender soldater til en okkupasjon som er i strid med reglene for forholdet mellom land. Det er også i strid med våre prinsipper om nasjonenes rett til selvbestemmelse. Alle de marxistiske klassikerne, Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao – var klare på nasjonale rettigheter. For oss som marxist-leninist-maoister er den nasjonale selvråderetten nesten ukrenkelig. Dette er et viktig prinsipp, også mellom sosialistiske land. Hvert folk sin frigjøring må være deres eget verk, selv om man kan få støtte fra andre folk.

Vi forsvarer den nasjonale selvråderetten. Og vi fordømmer de som bryter disse som krigsforbrytere. Imperialistisk krig er urettferdig krig.

Regjeringene våre har gjort Norge til en krigsnasjon. Våre politikere er krigsforbrytere. Vår regjering er ei krigsregjering. Ingen anstendige, fredselskende mennesker bør støtte ei krigsregjering. De som stemmer SV og Ap fordi de frykter alternative, bør tenke seg veldig godt om. Den største forbrytelsen som den norske staten er ansvarlig for, er okkupasjonen av Afghanistan. Her er det ikke engang en kosmetisk forskjell på en Høyre-regjering eller en Arbeiderparti-regjering.

SJU: Er SV i regjering nyttig for krigsmotstandere?

SV er regjeringens svakeste ledd. Regjeringssamarbeidet ødelegger SVs image som systemkritisk protestparti. Regjeringsdeltagelsen er SV-prosjektets fallitterklæring. Det fikenbladet som SV-lederne gjemmer seg bak, er at med SV i regjering blir okkupasjonen snillere.

SVs Heikki Holmås uttalte nylig på TV at utviklingen i Afghanistan ga SV rett i at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan. Altså sier de at de ønsker en løsning i Afghanistan – noe som IKKE skiller dem hverken fra Bush, Obama, Frp eller Arbeiderpartiet. Alle disse vil ha en løsning i Afghanistan. Men det er ikke en løsning som innebærer frigjøring. De ønsker at motstanden skal gi seg. At folk som kjemper skal legge seg på rygg for imperialismen.

Da USA invaderte Irak sa Kristin Halvorsen at hun håpet at invasjonen gikk raskt, fordi det ville minske lidelsene for folk. Ville noen ønsket at Hitler vant krigen raskt for å ”minske folk sine lidelser”? Det blir som å håpe at folk dør raskt av kreften, isteden for å bli friske etter et langt sjukeleie.

En ikke-militær løsning i Afghanistan på USA sine premisser, vil innebære et USA-lojalt regime i Afghanistan. Det vil bety at de halv-føydale og halv-koloniale forholda består. Det vil si at afghanske naturressurser kommer utenlandske imperialister til gode. Det vil bety fortsatt fattigdom, fortsatt kvinneundertrykking, fortsatt underernæring, sjukdommer, dårlig drikkevann og overrepresentasjon på statistikker for alle typer for tidlig død.

Okkupasjonen dreper. En fred på imperialistenes premisser dreper også. Bare frigjøring på folkets premisser er godt nok for ekte krigsmotstandere. Ekte antikapitalister. Ekte folkevenner. SV i regjering er ikke nyttig for krigsmotstanden. Tvert imot. SV i regjering er en katastrofe for det lille som finnes av antikrigsbevegelse i Norge. I Norge er de organisasjonene som tradisjonelt har bekjempet krig fullstendig dominert av folk fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Disse støtter regjeringa, selv om de personlig er mot okkupasjonen av Afghanistan. De demper kritikken av regjeringa, de demper kritikken av ISAF og de demper kritikken av USA-imperialismen.

SV i regjering er imperialismens agent i fredsbevegelsen. De hindrer aktivt at fredsbevegelsen i Norge tar et soleklart standpunkt mot okkupasjonen og kjemper hardt mot regjeringa. De går fra kamp til kritikk. Da Bondevik med KrF og Høyre satt i regjering, da kunne antikrigsbevegelsen lage store demonstrasjoner. Da var SVere lokalt knallharde. Nå er de mjuke som margarin i sola.

Den eneste måten SV i regjering kan være nyttig for krigsmotstandere, er som det svakeste leddet i regjeringa. Den svake ynkryggen som ikke tør å ta klare standpunkt. Som prøver å være både for og imot samtidig. Et parti der store deler av medlemmene er mot okkupasjonen. Et parti som ble stiftet for å være mot Nato. Et slikt parti er svakt og derfor må nettopp de være hoggestabbe for antikrigsaktivister. Derfor lanserte unge kommunister kampanjen ”Stopp SViket” for to år siden. Det er ingen storstilt kampanje, men det er den tydeligste krigsmotstanden på lenge i Norge.

Å drive SV ut av regjeringa, en regjering som sprekker på Afghanistan, ville være en stor seier for kamp mot imperialistisk okkupasjon. Det er lite som tyder på at det vil skje, men det er på kort sikt den mest oppnåelige seieren som kan vinnes i Norge. Og det er den eneste positive virkningen SV kan ha på kampen mot Nato og okkupasjonen i Afghanistan.

Avslutning

Tjen folket og RKU er kommunister. Vi ser at vår hovedfiende ikke er fremmede stater, men vårt eget borgerskap. Den klassen av politikere, direktører og aksjeeiere som styrer landet vårt. En gjeng parasitter som sender norske ungdommer i krig for sine egne profitter. Folk vi kan klare oss uten, men som er avhengig av å utsuge norske arbeidere og tyne fattigfolk i resten av verden.

Tjen folket og RKU arbeider for å skape et ekte kommunistparti i Norge. Et parti som bygger på den mest utvikla kommunistiske teorien og som forstår å skille mellom venner og fiender – her i Norge og i verden som helhet.

Vår kamp mot imperialismen må først og fremst være en kamp mot den norske staten. Den norske staten er ingen fredsdue, det er en ravn som setter seg på kadaverne etter USA og andre stormakters rovkriger og blodige utsuging av Afrika og Asia.

USA er verdens største imperialist, men vår viktigste oppgave er her hjemme. Lenin sa at den viktigste støtten som folk i de imperialistiske landene kan gi til de fattige folka som kjemper i de undertrykte landene, er å kjempe for revolusjon i våre egne land.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.