Tjen Folket er både internasjonalister og patrioter. Vi kjemper for nasjonal frigjøring og nasjonal stolthet, også her i det imperialistiske landet Norge.

Første gang holdt som innledning til studier på Opprørskonferanse i 2011 av et medlem av Tjen Folket. På konferansen ble Stalins tekst Marxismen og det nasjonale spørsmålet studert og diskutert. Teksten er noe redigert og har fått noen tillegg i 2013 før publisering på våre nettsider.

Innledning

Tjen Folket studerer Stalins definisjon av en nasjon og Stalins tekster om det nasjonale spørsmålet. Vi studerer dette fordi vi mener Stalins analyser er et godt grunnlag for å finne våre svar på spørsmålene om kommunistenes syn på nasjonen og nasjonal kamp.

Tjen Folket står i den marxist-leninist-maoistiske tradisjonen når vi erklærer: Tjen Folket er internasjonalister og Tjen Folket er patrioter! Tjen Folket står som kommunister i klar motsetning til anarkister, trotskister og andre som tramper på nasjonen i arbeiderklassens eller revolusjonens navn.

Når vi reiser det nasjonale spørsmålet og forsvarer nasjonen og nasjonale symboler, vil vi møte harde angrep mot alt som smaker av patriotisme. Vi vil få høre at “nasjonalisme er gift”, “nasjonen er en abstraksjon, den finnes egentlig ikke, den er innbilling”, “nasjonene er bare noe skapt, noe nytt i historien” og “nasjonalisme knytter arbeiderklassen og borgerskapet sammen til forsvar for kapitalismen”.

Dette er noen av de mest typiske innvendingene mot å være patriot, mot å være nasjonal, fra en del folk som kaller seg revolusjonære.

Tjen Folket har lagt en plakat vi har fått en del skryt for og på denne står det: “For et fritt Norge – i arbeiderklassens hender”. Men ikke alle skryter. En anarkist skrev på Facebook at selve de tre ordene ”et fritt Norge” er noe ekkelt.

Tjen Folket har en helt annen holdning – og vi står i tradisjonen til Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.

Nasjonal frigjøring en forutsetning for sosialisme

I det kommunistiske manifestet slår Marx og Engels fast følgende: “Arbeiderklassen i hvert land må først gjøre opp med sitt eget borgerskap” (før arbeiderklassen seirer over hele verden).

Når de sier at arbeiderklassen er internasjonal, står det ikke for dem i motstrid til at hver arbeiderrevolusjon vil måtte skje i enkeltland – i enkeltnasjoner. Alt annet er uansett virkelighetsfjernt. At revolusjonen skulle skje nesten samtidig i alle land er fullstendig umulig. Og historien viser dette tydelig – noen land er pionerer. Og selv når revolusjonen seirer i store og folkerike land, er det ingen automatisk dominoeffekt som river resten av verden med seg.

Det var på skuldrene av denne innlysende sannheten av Marx og Engels at Stalin proklamerte at Sovjet skulle bygge sosialismen i ett land. Trotskij forsøkte å latterliggjøre dette med å si at sosialisme i ett land var som å gå inn for sosialisme i én by eller sosialisme i en gate.

Sosialisme i en gate er en utmerka ide, sjølsagt så vil denne sosialismen støte på mange problemer, men vil den av denne grunn være uønska? Slettes ikke, sosialisme i ei gate er en parole for å bygge arbeiderklassemakt. Arbeiderklassen og deres organisasjoner må alltid søke makt til å iverksette sine målsettinger, i et hode, i ei arbeidergruppe på en avdeling, på en fabrikk, i en by.

MLM-svaret til Trotskij er: Om vi får muligheten til å bygge sosialismen i en by, så gjør vi det! Om vi kan skape arbeiderklassens diktatur i en gate, da gjør vi det! Om vi kan etablere rød makt i ett eneste hus, så er vi for å gjøre det! Vår rettesnor er: Arbeiderklassen og kommunistene skal gripe etter makta, over alt der vi kan, hele tida.

Videre sier Marx andre steder at “et folk som undertrykker et annet kan ikke selv bli fri.” Han snakker her om England og dette landets kolonialisering av Irland. Marx mener at kolonialiseringa av Irland skaper en kolonistmentalitet hos den engelske arbeideren. Arbeiderne blir satt opp mot hverandre av kapitalistene og engelskmannens misnøye kan rettes mot irene i stedet for mot borgerskapet.

Kort sagt er Marx bevisst at det nasjonale spørsmålet er viktig – ja til og med avgjørende for arbeiderklassen og kommunistene. Han hevder at revolusjonene først må seire nasjonalt, og han hevder at nasjonal frigjøring er en forutsetning for arbeiderklassens frigjøring. Dette er altså grunnleggende marxisme.

Konsekvent mot sjåvinisme, mot falsk patriotisme

Under første verdenskrig ledet Lenin en kompromissløs kamp mot sjåvinismen og opportunismen til datidens sosialistledere. I land etter land sviktet sosialistlederne sin arbeiderklasse, for å forsvare sitt fedreland. Dette såkalte fedrelandsforsvaret gikk ut på å støtte sine egne lands tropper, å bevilge penger til sitt eget borgerskap sin imperialistiske krig.

Der Lenin sa “Gjør krigen til en borgerkrig, vend geværene mot borgerskapet”, solgte disse lederne seg og sine parti for å få en del av byttet fra imperialismens herjinger. I denne situasjonen var noen sosialister “nøytrale”. I stedet for å stemme mot krigen så lot de være å stemme. Trotskij hørte til denne sentrismen – dette sjiktet av sosialister som krøp ned i sprekken mellom Lenin og de andre antiimperialistene som sto mot de forræderiske sjåvinistiske sosialistlederne. Trotskij var mot Lenins parole og mente det var feil å "utnytte" krigen til å starte borgerkrigen for sosialismen.

Lenin var ingen sentrist. Han tok klare standpunkt og gikk mot den falske parolen for forsvar av fedrelandet, når dette forsvaret bare var et forsvar for imperialistisk krig og imperialistisk plyndring.

Mange av de sosialdemokratiske svikerne støttet ikke bare i praksis massakren på europeiske arbeidere i skyttergravene på kontinentet – de støttet også kolonialismen. De hevdet at koloniveldet førte kapitalismen og dermed framskrittet og forutsetningen for sosialismen, ut til de barbariske folkene i de fattige landene. Disse opportunistene ble sosialsjåvinister – sosialister i ord, sjåvinister i handling.

Mot denne sjåvinismen satte Lenin det marxist-leninistiske prinsippet om ”nasjonenes rett til selvbestemmelse”. Alle nasjoner må ha rett til å bestemme over sin egen skjebne, og rett til å løsrive seg.

Mao stiller spørsmålet ”kan en kommunist, som er internasjonalist, på samme tid være patriot?” og besvarer spørsmålet klokkeklart: ”Vi mener at han ikke bare kan være patriot, men at han må være det. Innholdet i patriotismen er bestemt av spesielle historiske forhold. Vi har den falske patriotismen til Hitler og de japanske imperialistene, og vi har vår patriotisme.”

Mao fortsetter: ”For oss er det slik at bare ved å forsvare vårt moderland, kan vi bekjempe invasjonen og oppnå nasjonal frigjøring. Og bare gjennom først å oppnå nasjonal frigjøring kan arbeiderklassen og det arbeidende folket oppnå sin egen frigjøring.”

Mao ledet kommunistenes kamp i et kolonisert land. Kina var underlagt fremmede makter, og han så den nasjonale kampen mot disse som en absolutt forutsetning før en sosialistisk omveltning av Kina. I denne kampen allierte han og kommunistene seg med nesten alle typer nasjonalister som sto mot imperialistene som plyndret og herska over landet.

Mao så ikke nasjonalismen som gift – tvert imot så han det som medisin for et Kina som var sykt og svakt langvarig imperialistisk plyndring og undertrykking.

Med Lenin for nasjonalstolthet – også i Norge

Å støtte nasjonal kamp i den tredje verden er ganske ukontroversielt. Selv trotskister går med Palestinaskjerf – et nasjonalistisk, og dermed svært giftig, plagg, men for dem så er dette en spesiell tredjeverdenspatriotisme. For dem er patriotisme i tredje verden noe helt annet enn i imperialistiske land.

Men var det slik for Lenin, klassikeren som omfavnes av trotskister slik Judas omfavnet Jesus? Var Lenin mot nasjonalstolthet hos folk i de imperialistiske landene?

Lenin skriver følgende Om Stor-Russerne, den dominerende nasjonen innenfor det imperialistiske russiske keiserriket, og om deres nasjonalstolthet: ”Er kanskje følelsen av nasjonalstolthet fremmed for oss storrussiske klassebevisste proletarer? Selvsagt ikke! Vi elsker vårt språk og vårt fedreland, det er vi som arbeider mest for å heve dets arbeidende masser (dvs. ni tiendedeler av dets befolkning) opp til bevisst liv som demokrater og sosialister. ”

Videre skriver Lenin: ”Vi er fylt av nasjonal stolthet, og nettopp derfor hater vi særlig vår egen trellefortid under godseierne og vår trellenåtid, da de samme godseierne støttet av kapitalistene driver oss ut i krigen for å kvele Polen og Ukraina, for å slå ned den demokratiske bevegelsen i Persia og Kina, for å styrke banden av Romanover, som skjender vår stor-russiske nasjonale verdighet. ”

Lenin omfavner nasjonalstoltheten og snur denne til et hat mot sjåvinismen, mot imperialismen, mot okkupasjoner av andre land og mot krigene til sitt eget borgerskap.

For Lenin var det ikke nasjonalfølelsen som dreiv fram sjåvinismen – nei, sjåvinismen var en skjending av den nasjonale verdigheten.

Kan vi bruke Lenins ord i dag, med noen modifiseringer? Kan vi stolt proklamere: ”Vi er fylt av norsk, nasjonal stolthet, og nettopp derfor hater vi vår slavefortid og nåtid, da våre byråkrater støttet av kapitalistene driver oss ut i krigen for å kvele Libya og Afghanistan, for å slå ned demokratiske bevegelser og styrke banden av Stoltenberger som skjender for norske nasjonale verdighet.”

Jeg mener vi kan si det. Jeg mener vi bør si det.

Arbeiderklassens parti må bli nasjonens parti

Å bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM) i vårt arbeid må bety at vi er dyktige på å se motsigelser i alle ting, og på å utnytte motsigelsene til framgang for kommunistisk organisering og framgang for arbeiderklassens frigjøring.

Det er objektive og virkelige motsigelser i dagens Norge, mellom nasjonal selvråderett og nasjonal kultur på en side, og imperialismen på den andre. Det er en objektiv og reell motsigelse mellom det vi kjenner som norsk språk og norsk psykisk egenart – og amerikaniseringen, McDonaldsifiseringen og snik-colafiseringen av Norge. Det er en reell motsigelse mellom naturen, som så mange folk kjenner dype nasjonale følelser for, og kapitalismens rovdrift på kloden. Kort sagt – det er djupe, harde og virkelige motsigelser mellom den norske nasjonen og kapitalismen.

Kan vi kalle oss kommunister, om vi ser vekk fra disse motsigelsene? Kan vi kalle oss leninister om vi nekter å utnytte disse til å løfte massenes kommunistiske bevissthet?

Som tilhengere av MLM, kjemper vi innbitt mot mekaniske verdensbilder. Vi slåss for dialektikken og forsøker å bruke denne hele tiden. Det er en typisk mekanisk forståelse BARE å se klassekampen, og bare fokusere på denne og å avvise nasjonal kamp som et avvik fra denne.

Trotskistene er ofte store mekanikere, og avviser ikke bare nasjonal kamp som ”giftig”, men vil også avvise all kvinnekamp som ikke er eksplisitt sosialistisk. Og ofte vil de også nekte å føre antirasistisk kamp uten å gjøre denne både antinasjonal og sosialistisk. De avviser ganske enkelt alle kamper som ikke er ”ren” klassekamp på sosialistisk grunnlag. Men dette hindrer dem slett ikke fra å samarbeide tett med alskens falske ”sosialister” i de sosialdemokratiske partiene.

Internasjonale Sosialister(IS) er en trotskistisk organisering som på nytt viser oss samme mønster. De underlegger seg Rødt, et parti som er et støtteparti for den norske krigsregjeringa og reiser på besøk til Afghanistan for å høre hvilke erfaringer de norske okkupasjonssoldatene har gjort seg. De antinasjonale sosialistene har ingen problemer med å jobbe tett med folk som støtter opp under norsk sjåvinisme og imperialisme av verste sort.

Den mekaniske forestillingen som avviser nasjonal kamp i imperialistiske land går igjen hos nesten alle antimaoister, nesten alle de selverklærte kommunister og revolusjonære som avviser marxismen-leninismen-maoismen, og vil se vekk fra de siste 60 årene med utvikling av den kommunistiske teorien. Men de gjør også vold mot Marx, Engels, Lenin og Stalin, når de ser vekk fra det nasjonale spørsmålet – eller når de avviser alt nasjonalt som kontrarevolusjonært.

Marx og Engels sa at kommunistene og arbeiderklassen må først gjøre opp med sitt eget borgerskap og konstituere seg som nasjonal klasse, som nasjonens herrer.

Ut fra dette kan vi trekke at arbeiderklassen må ta makta i nasjonen. Arbeiderklassens stat må bli nasjonens stat. Arbeiderklassens parti må bli nasjonens parti.

Fra intet fedreland til nasjonens forsvarere

Mekanikerne ser vekk fra dette poenget hos disse klassikerne, når de kun siterer Marx og Engels på at ”arbeiderklassen har intet fedreland”. Vi er enig i at arbeiderklassen er en internasjonal klasse og at kapitalismen er et internasjonalt system. Vi er enig i at arbeiderklassen har felles interesser på tvers av grenser og vi setter med den største selvfølge disse interessene foran den norske imperialistiske statens interesser. Men kan man ta Marx og Engels til inntekt for en direkte antinasjonal politisk linje?

Hvis vi setter det berømte sitatet inn i kontekst ser vi at marxismens grunnleggere var noe mer dialektiske enn dagens antinasjonale juksemarxister:

Kommunistene blir videre anklaget for å ville avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten. Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjøl som nasjon, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem. Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte land, er den første betingelsen for proletariatets frigjøring. I samme utstrekning som det ene individets utbytting av det andre blir opphevet, blir den ene nasjonens utbytting av den andre opphevet. Med motsigelsene mellom klassene innen nasjonen bortfaller også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre.

Som vi ser er det ikke slik at Marx og Engels blåser opp til kamp mot nasjonen. Tvert imot – de sier at første skritt mot kommunismen er at arbeiderklassen konstituerer seg som nasjon gjennom å erobre den politiske makta og heve seg opp til den nasjonale klassen. De sier verken at nasjoner ikke finnes, eller at kommunistene ønsker å fjerne nasjoner. De sier at med arbeiderklassens frigjøring og opphevinga av klassene vil nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre forsvinne. Og veien dit går som tidligere nevnt gjennom at arbeiderklassen i hvert land gjør opp med ”sitt” borgerskap.

Viktig er det i denne sammenhengen å være klar over at Det kommunistiske manifest ble utgitt i 1848. Dette var femti år før frihandelskapitalismen ble avløst av imperialismen. Altså femti år før kapitalismen var blitt ”global” og gikk inn i sin døende, oppråtnende fase – sitt høyeste, og siste, stadium før den må avløses av kommunismen. Lenin viser at rundt 1900 var verden delt mellom imperialiststater og monopoler, og dette gjorde kapitalismen til imperialismen.

La oss gjenta hvordan Marx og Engels beskriver den tidlige kapitalistiske utviklingen: Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem.

Dette var riktig da kapitalismen bredte seg fra land til land på 1700- og 1800-tallet, da den feiet vekk føydale forhold, monarkier og kirkestater til fordel for borgerskapets herredømme og handelen var noenlunde fri. Men den imperialistiske epoken som ble innledet omtrent ved århundreskiftet i 1900 betydde en slutt på handlefriheten og en slutt på noe som kunne kalles et fritt verdensmarked. Og i stedet for å frigjøre koloniene og innføre ”ensartet industriproduksjon” og dermed ensarta ”livsforhold”, gjorde den imperialistiske kapitalismen koloniene til en kilde til superprofitt. Afrika, Asia og Latin-Amerika ble holdt nede i kunstig underutvikling, deres utvikling ble bevisst og systematisk kvalt, utsugd og plyndra. Et system ble oppretta der kapitalismen ikke i det hele tatt betydde ensarta (like) livsforhold over hele verden. Tvert imot har kapitalismen gravd en stadig djupere grøft mellom imperialistiske land og underkua folk. Vi kan ikke i dag under den imperialistiske kapitalismen si at Marx og Engels tese om at ”motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer” stemmer over ens med utviklinga.

I dette systemet har borgerskapet for lengst sluttet å være nasjonsbyggere. Eller som Stalin sa det i 1952: Nå er det ikke noe igjen av det nasjonale prinsipp. Borgerskapet selger nå nasjonale rettigheter og uavhengighet for dollars. Den nasjonale suvereniteten og den nasjonale uavhengighetens fane er kasta over bord. Det hersker ingen tvil om at det er dere, representantene for de kommunistiske og demokratiske partiene som må ta opp denne fanen og bringe den framover hvis dere vil være patrioter, hvis dere vil bli den ledende kraft i nasjonen.

Tjen Folkets linje når vi kjemper mot rasismen og nazismen er ikke å kjempe mot det norske flagget og mot norsk nasjonalfølelse. Tvert imot – vi vil bruke det norske flagget til å bekjempe fascistene! Vi sier: ”ta flagget fra fascistene”. Men la oss også ta det fra staten! Hvorfor skal staten og fascistene få monopol på flagget som så mange nordmenn føler tilknytning til? Hvorfor skal kommunistene frivillig stille seg utenfor nasjonen som flagget symboliserer?

Trotskister sier at nasjonalisme er borgerlig. Deres argument er at kapitalismen og nasjonalstatene vokste fram sammen, og at nasjonalismen knytter borger og proletar sammen. Men er det slik i dag, at borgerskapet er så nasjonale? Nei! I dag bør vi se klart at borgerskapet er unasjonalt. De investerer der de får mest profitt, og de tramper gjerne både på andre nasjoner og sin egen. De skyr ingen grenser, ingen nasjonalfølelse, ingen kultur, intet språk og ikke ett fossefall – for profitten.

Borgerskapets patriotisme er bunnfalsk, dobbeltmoralsk og råtten. Deres patriotisme har ingen ting med kjærlighet til folket å gjøre, tvert imot har de stort sett bare forakt til overs for arbeidsfolk – om de er norske eller ei.

Avslutning

Kamerater, Tjen Folket kjemper for å bygge et ekte kommunistparti i Norge. Vårt mål er at arbeiderklassen skal ta makta i dette landet. Dette er et mål vi skal nå. Vi skal ikke nå det ved å trampe på vårt eget folk, eller vår egen kultur. Vi KAN ikke nå dette målet, om vi forakter den nasjonen vi i dag er en del av. Å forakte nasjonen er å forakte folket som danner den. Skal vi omfavne alle dårlige sider ved Norge? Sjølsagt ikke! I Lenins ånd skal vi si, at sjåvinisme og sjølgodhet, rasisme og sneversynthet, egoisme og individualisme – alle disse uttrykkene for usunnhet, borgerlighet og imperialisme skjender vår nasjonale verdighet! Når vi løfter det norske flagget sammen med våre røde faner, så er det til kamp for nasjonen, mot den imperialistiske norske staten, mot lederne av denne og mot hele kapitalismen! Det er mot all imperialistisk undertrykking, for alle nasjoners rettigheter, for samisk nasjonal kamp mot norsk undertrykking og for en sosialistisk verden av frie nasjoner.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.